Det har vært mange netter hvor alt jeg ønsket var å sovne, men nettene har blitt annerledes.
Jeg frykter dem.
Jeg er frykter hvor ensom jeg føler meg når hodet mitt treffer puten.
Jeg frykter jeg alltid vil henge igjen i fortiden.
Jeg frykter å våkne opp og føle meg fram etter deg, når du ikke er her.
Jeg frykter jeg alltid kommer til å savne å ha deg ved siden av meg.
Så isteden for å sove, kryper jeg sammen i lenestolen og prøver å glemme deg.