Dette stedet var sikkert pent en gang, for man kan se skjønnhet bak sparkel og murpuss. Det ser fremdeles fint ut på avstand.
Det er litt sånn med meg også.
Jeg ser fin ut på avstand, men kommer du nærmere ser du både sprekker, rust og flassende maling. Kanskje er alt bare en balansegang mellom å tømme takrennen og vaske vinduene rett før det blir skittent.
Der har vi det, ikke sant? Frykten for at jeg er et oppussingsobjekt, mens alle ser etter noe innflytningsklart.

Du var perfekt så lenge sommeren varte, men august kom alt for fort.

Jeg klemmer litt mindre, jeg drikker litt mer.
Sprukne shotglass og såre stemmebånd.
Som et insekt fanget i rav.
I lyset fra gatelyktene har jeg funnet en slags tilhørighet, og det får vel holde, for nå.

Etterveksten har blitt lang, og håret mitt har endret sin naturlige farge siden sist. Det har blitt mørkere. Mer matt, men ikke slitt. Jeg tenker at det er en metafor for livet mitt, men det er så jævlig klisjé.

Morgendisen er full av løfter.
De glir gjennom luften, danser langs horisonten på formiddagen, og stuper bekymringsløst gjennom ettermiddagen før de krasjer inn i kvelden.
Som små lys blinker de oppunder taket, uoppfylte.

Jeg sitter i times gammelt badevann, og akkurat som tekstene mine er det lunkent og meningsløst.
Men lunkent er bedre enn kaldt, og iblant er det greit å sitte til man blir rynkete.

Det har vært mange netter hvor alt jeg ønsket var å sovne, men nettene har blitt annerledes.
Jeg frykter dem.
Jeg er frykter hvor ensom jeg føler meg når hodet mitt treffer puten.
Jeg frykter jeg alltid vil henge igjen i fortiden.
Jeg frykter å våkne opp og føle meg fram etter deg, når du ikke er her.
Jeg frykter jeg alltid kommer til å savne å ha deg ved siden av meg.
Så isteden for å sove, kryper jeg sammen i lenestolen og prøver å glemme deg.

Jeg skulle ønske jeg var modig nok til å fortelle deg det som virkelig var verdt noe.
Det var så mye jeg etterlot i stillheten.
Å si hadet nå igjen var vanskelig, så jeg gjorde det fort.
Alt for fort.

Jeg ville ha ild og hete, men ettersom tiden har gått lurer jeg på hva jeg sitter igjen med annet enn en tredjegrads forbrenning.

Jeg sovnet på benken hos tatovøren i dag. Jeg drømte om deg, igjen. Jeg orker snart ikke mer, det gjør så vondt.

Mellom lydene som av og til glipper ut av munnen, ligger vekten av en hel verden på mine skuldre. Skjelettet krymper og knuser lungene. Følelsene ligger gjemt inne i brystet, svømmer rundt hjertet og blir sakte slitt ihjel. Ordene venter på tungen, for redde for å hoppe inn i det ukjente.
Jeg har holdt munn alt for lenge nå.

"Herregud, du har blitt så tynn i det siste! Hva er hemmeligheten din for å gå ned i vekt så fort?"
"Trening og sunt kosthold"

Sannheten:

• Kaffe
• Lite søvn
• Smertestillende
• To måltider om dagen
• Kjærlighetssorg

Jeg må slutte å gjemme meg, jeg må ta den plassen jeg trenger. Jeg lever her, jeg også.

Jeg våknet opp med blodsmak i munnen. Jeg har fått den uheldige vanen å bite leppene mine til blods mens jeg sover.
Jeg drømmer så realistisk for tiden, og det skremmer meg.

Vi så hverandre i dag.
Jeg er så sliten, jeg vil bare sove, til det blir bedre, til det kanskje går over.
Jeg kommer ikke over det at jeg var så feig og slem, og jeg skulle ønske vi hadde klart oss gjennom tykt og tynt, men i stedet falt vi gjennom i det tykke, og det var min skyld.

Kanskje det er sorgen i øynene dine som holder deg tilbake, eller kanskje det er kampen mot deg selv som du fører hver dag. Knyttede never og armer i kryss. Du gjør ditt beste for å holde alt innesperret.
Kanskje er det de vandrende tankene dine, og alle de søvnløse nettene, med øyne som stirrer i taket. Minner som flyter til overflaten, og prosjekterer seg opp mot mørket i et tomt rom.
Kanskje er det slik du mister deg selv.
Kanskje er det slik det alltid har vært.

Og jeg tar 12-trikken opp fra Olaf Ryes plass, og jeg fryser konstant.
Kulden kom under huden på meg i kveld, og den forsvinner aldri.

Hvis det er sant at man i løpet av et liv virkelig elsker tre stykker, så burde du vite at du var en av dem, og jeg trengte deg.

Når man er ung, vil man så gjerne tro på tvillingsjeler. Soul mates. Jeg gjorde det en gang. Jeg trodde på tvillingsjeler og på skjebnen.
Men så ser du folk forlate hverandre, og du er den som forlater andre mest, og du skjønner at tvillingsjeler og skjebner ligner mer på et mareritt enn den drømmen du så for deg.

Jeg hater nyttårsaften.