Om å miste en sokk

Det skjedde for et par år siden.
Jeg mistet ham på samme måte som en mister en sokk etter en tur i tørketrommelen:
Helt plutselig, og for ingen grunn.
Men hva er en og en annen mistet sokk?
Man kan alltids skaffe en ny. Bytter ut det man mister med noe nytt.
Det er nok sokker i verden til å fylle tomrommet han etterlot seg.

Jeg helte ordene dine opp i store kopper som jeg drakk grådig av, som sukker i kaffen, hvor alt jeg satt igjen med var kvalme, og en ekkel ettersmak. 
Du la ut om kjente filosofer og politikere, viste meg ditt syn på verden og kom med egne konspirasjonsteorier, og jeg slukte det. Alt sammen.

Når du gikk tom for store ord, og jeg fikk smaken for sort, enkel kaffe, kom jeg fram til at det er greit å si hadet til folk, og det er greit å ikke si 'ser deg snart'. 

For noen ganger vil du ikke det. 

Jeg tenkte på deg her om dagen, og jeg visste at du hadde funnet et sted å gå deg vill.

Et sted du kunne gå deg vill og finne deg selv. Jeg antar du finner fred, og det gir meg en følelse av fred også, tror jeg. 

De gamle vennene dine spør meg om deg, og alt jeg kan si er: Jeg vet ikke. 

Jeg vet ikke. 

Jeg er sikker på at du står midt i en eller annen by, hvor du studerer omgivelsene rundt deg, med pannen lent mot himmelen. 

Du har gått deg vill. Jeg har gått med vill. Vi lot oss miste hverandre. 

Og det er helt ok. 

Kanskje er vi ikke en del av Sokrates' huleteori allikevel, slik du en gang påstod. Kanskje fant jeg veien ut. Kanskje fant du veien ut også. 

Tror du det er skygger og silhuetter? 

Vel, jeg vet bedre. 

Din sannhet er ikke min sannhet, så det må være min løgn.

Hun gnager på neglene sine. Små, gullfargede flak av neglelakk svever ned mot det slitte, hvite lakenet.
Blåbærene er råtne, og smaker Jack Daniels.
Svake minner om en hyttetur hun helst vil glemme dukker opp.
Mascaraen klumper seg. Hun geiper til speilbildet sitt.
Faen ta deg.

Ting rundt meg sprekker opp, og jeg har ingen idé om hvordan jeg kan forvandle alle disse små bitene og følelsene til talte ord.

For noen dager siden satt jeg foran deg, med alle disse små bitene og følelsene i hendene mine, men det var aldri et passende tidspunkt å vise dem til deg, å dele dem med deg.
I stedet lukket jeg hender og munn.
Jeg snakket til deg på hundre stumme vis, men du hørte meg ikke.
Hendene mine begynner (nå) å blø.

Månen begravde seg selv
slik som hendene
jeg trengte å holde og
sjansen til å fortelle
min historie,
å høre noen puste
til rytmen av mitt navn

Og plutselig undret jeg
Hvordan overlevde jeg
alle de nettene?
Alle de menneskene
som dro
Alle de dørene
som ble lukket

Alt jeg kunne huske
var at du
alltid måtte sove
med et løfte
på dine lepper
som du aldri holdt

Vi vil finne hjerter
Vi vil finne hjem

Jeg drukner i alt jeg ikke klarer å skrive ned.

Jeg husker raskt. Noen ser det som en velsignelse, men jeg husker alt. 

Hver fiber, hvert blikk, hvert åndedrag, hvert ord, og det å tilgi er så vanskelig.

Du glitret under gatelyktene, og iskald stillhet steg opp fra halsen din. Kaldt og rått grep det kvelende rundt deg. 

Er det et gjemmested i tomrommet i deg?

Kan ben knuse lydløst?

Jeg er fremdeles glad i deg, og det gjør så vondt. 

Morgenen er fylt med ekko av ord
vi aldri sa
Jeg håper du også hører dem
Jeg håper du også hater dem

vous avez disparu

Trærne er fylt med minner av følelsene som aldri ble erkjent og omfavnet.Kan du se meg inn i øynene og prøve å hjelpe meg med å huske hva vi gjorde galt? Vel, jeg kan fortelle deg at det var grunner til feilene jeg gjorde.

Jeg trodde jeg så deg i dag. Det var ikke deg, og jeg vet ikke om jeg burde ha følt meg lettet eller vemodig. Men jeg følte vel egentlig ingenting der og da. Jeg bare lurte. Det gjør jeg forsovet enda. Lurer.På hvordan ting kunne blitt. Hva som hadde skjedd. Hvilke veier vi ville ha gått sammen. Hvilke steder vi hadde skilt lag. (?)

Vi drakk vin ut av tekopper, for det var alt som var. Vi snublet ut av sengen, fremdeles med smaken av midnatt på tungen. Vi visste ikke bedre. Vi ville ikke vite bedre; for vi var unge og hadde nettopp lært å puste på en ny måte, for vi hadde fått frihet i gave. Kronene pranget på hodene våre, og verden grep om hjertene våre. Vi løp nedover gater og stier til føttene fikk blemmer og pusten ble sår. Vi spiste middag i badekaret fordi vi hadde lyst. Vi byttet røykmerke fordi vi ville prøve noe nytt. Vi snek på trikken, danset på havnen, lå på gresset i Sofienbergparken og talte stjerner. Vi var alltid på utkikk etter stjerneskudd. Vi sjanglet hjemover mens hodene spant og magene verket av latter som ikke var helt vår egen.

Det var da.

En dag gjemte ordene seg under kjøkkenbordet og bak gardinene, og de forble usagt. Lørdag morgen var ikke lenger den samme, og vi sluttet å late som om den var det. Kronene våre pranget ikke lenger på hodene våre. De satt skjevt på oss, holdt nesten på å falle av. På et eller annet vis glemte du fargen på øynene mine, og jeg glemte lyden av latteren din. Hva var vi? Det visste vi ikke, og vi ville kanskje ikke vite det heller.Jeg trodde jeg samlet oppfylte løfter på gamle syltetøyglass. Men jeg tok feil.Jeg samlet snøflak, mens jeg stirret på nattehimmelen.

Lengtet. Ventet. Lengtet.Hva var vi egentlig?

Det var en ny morgen. Og enda en. Og enda en. Jeg lette etter deg i fremmede øyne, i speil, i vinduene på passerende trikker, i de første solstrålene som slo inn gjennom vinduet mitt på morgenkvisten. Men du var borte, og jeg ga opp. Allikevel holdt jeg håpet oppe: Når jeg endelig fant min egen historie, ville du være der for å høre den.

Det var ikke før smerten av fraværet ditt dampet bort, at det gikk opp for meg at jeg hadde forvekslet eddik med sukkerlake. Du drakk alltid sort kaffe, så jeg fylte koppen min med krem til sødmen gjorde meg kvalm. Jeg leste alt du skrev inntil det ramlet av tungen min som visne blader i oktober.

Det regner i dag.
Det regner, akkurat som den dagen vi gikk gjennom Oslos gater på jakt etter ly, bare for å oppdage at det ikke var noe poeng. Vi var våte inn til hjerteroten uansett. Hvis det var noe jeg aldri fortalte deg var det isåfall mistet og glemt når du flere uker senere ventet på at jeg skulle snu meg inne på den kafeen, og jeg aldri gjorde det. Ikke en eneste gang, og i et annet univers, en annen dimensjon, ville du kanskje sagt noe. Du hadde kanskje tappet meg på skulderen. Kanskje tatt tak i armen min, tvunget fram øyekontakt. Men i dette universet, i denne dimensjonen, gikk du i stedet ut døren. Du gikk ut gjennom Oslos gater, og hjerteroten min er fremdeles våt etter den ettermiddagen i regnet.

De hoppet
på tungen til hvalen,
som om den var
et hoppeslott.
Ikke visste de
at hvalen
kunne sluke dem.

Horisonten er rød takstein og blå himmel. Fuglekvitter og sykkelbjeller triller bortover asfalten. Glasset hennes er fylt med lunkent vann. 

Minner trenger seg frem.  Fremover og fremover, kjemper seg frem mot den røde taksteinen og den blå himmelen. 

Alt kan gå fremover. 

Men hvor skal en gå når havet møter livløse sandbanker? 

Minnene drukner i underbevisstheten hennes. Prøver ikke en gang å gispe etter luft, bare anerkjenner fallet mot den grå bakken.