onsdag 30. august 2017

Dette stedet var sikkert pent en gang, for man kan se skjønnhet bak sparkel og murpuss. Det ser fremdeles fint ut på avstand.
Det er litt sånn med meg også.
Jeg ser fin ut på avstand, men kommer du nærmere ser du både sprekker, rust og flassende maling. Kanskje er alt bare en balansegang mellom å tømme takrennen og vaske vinduene rett før det blir skittent.
Der har vi det, ikke sant? Frykten for at jeg er et oppussingsobjekt, mens alle ser etter noe innflytningsklart.

tirsdag 29. august 2017

Du var perfekt så lenge sommeren varte, men august kom alt for fort.

søndag 6. august 2017

Jeg klemmer litt mindre, jeg drikker litt mer.
Sprukne shotglass og såre stemmebånd.
Som et insekt fanget i rav.
I lyset fra gatelyktene har jeg funnet en slags tilhørighet, og det får vel holde, for nå.

tirsdag 6. juni 2017

Etterveksten har blitt lang, og håret mitt har endret sin naturlige farge siden sist. Det har blitt mørkere. Mer matt, men ikke slitt. Jeg tenker at det er en metafor for livet mitt, men det er så jævlig klisjé.

tirsdag 30. mai 2017

Morgendisen er full av løfter.
De glir gjennom luften, danser langs horisonten på formiddagen, og stuper bekymringsløst gjennom ettermiddagen før de krasjer inn i kvelden.
Som små lys blinker de oppunder taket, uoppfylte.

søndag 7. mai 2017

Jeg sitter i times gammelt badevann, og akkurat som tekstene mine er det lunkent og meningsløst.
Men lunkent er bedre enn kaldt, og iblant er det greit å sitte til man blir rynkete.

lørdag 6. mai 2017

Det har vært mange netter hvor alt jeg ønsket var å sovne, men nettene har blitt annerledes.
Jeg frykter dem.
Jeg er frykter hvor ensom jeg føler meg når hodet mitt treffer puten.
Jeg frykter jeg alltid vil henge igjen i fortiden.
Jeg frykter å våkne opp og føle meg fram etter deg, når du ikke er her.
Jeg frykter jeg alltid kommer til å savne å ha deg ved siden av meg.
Så isteden for å sove, kryper jeg sammen i lenestolen og prøver å glemme deg.

torsdag 4. mai 2017

Jeg skulle ønske jeg var modig nok til å fortelle deg det som virkelig var verdt noe.
Det var så mye jeg etterlot i stillheten.
Å si hadet nå igjen var vanskelig, så jeg gjorde det fort.
Alt for fort.

søndag 16. april 2017

Jeg ville ha ild og hete, men ettersom tiden har gått lurer jeg på hva jeg sitter igjen med annet enn en tredjegrads forbrenning.

mandag 3. april 2017

Jeg sovnet på benken hos tatovøren i dag. Jeg drømte om deg, igjen. Jeg orker snart ikke mer, det gjør så vondt.